En perle om flytteskrekk

"Å flytte kan være fælt. Kanskje særlig for barn. Om det skriver Gaute Heivoll i boka som kom rett før helga. Og den er på alle måter vakker. Én ting er Heivolls ord, som er poetiske og stemningsfylte. Men tegneren han har med seg, Lisa Aisato, er bortimot fantastisk. En blir sittende lenge, lenge å forgape seg i hver enkelt tegning som er så betagende at det tar pusten fra en. Sammen gjør tekst og illustrasjoner denne boka til en perle. […] Ved lesing av bøker for barn, hender det språket er så voksent og tenkningen så abstrakt at en må forklare og «oversette» underveis så de skal forstå. Hos Heivoll og Lisa Aisato er ingen oversettelse nødvendig. Alt oppfattes umiddelbart, og gjenkjennes av barn med og uten liknende opplevelser. […] Heivoll fra Finsland i Songdalen er uten tvil en av landets store, nålevende forfattere."

Poetisk kraftperle

"Det kan ikke gå galt når forfatter Gaute Heivoll og billedkunstner Lisa Aisato slår sine pjalter sammen. […] Vi blir fanget i denne fortellingen allerede på første side. Det mørke i fortellingen varer på sett og vis ved, men ikke som uovervinnelig. Allerede på neste side skjer det noe som tenner gnisten av overlevelsesvilje i Ask. Han kommer inn i et rom der det står et gammelt, svart piano. Heivoll formidler forvandlingen effektivt med sine fortettede setninger, og enda mer lyser det av Aisatos bilde av situasjonen. Hun går tett på Ask, vi ser lyset i øynene og hakeslippet som vitner om hans fascinasjon. Så enkelt kan det gjøres, og så inntrykksfullt. […] Fordi boka er så poetisk og drømmende, vil den kunne tale sterkt til både barn og voksne som har åpenheten i seg til å glede seg over det som ikke fortelles med store bokstaver og spikres fast."

Et strøk av det magiske

"Det svarte pianoet er Gaute Heivoll og Lisa Aisatos andre bildebok; den første var Svalene under isen fra 2012, som ble nominert til Brageprisen. Men det spørs om de ikke favner enda videre og spisser stemningen ytterligere i Det svarte pianoet. Ikke minst griper framstillingen av hvordan barnets opplevelse av å bli stilt overfor det fremmede, også bærer muligheten i seg til en ny slags lykke. For Ask vil ikke flytte inn i nytt hus sammen med moren, og han liker ikke pianoet som den tidligere eieren har satt igjen. Men pianoet har sine hemmeligheter, som det riktig nok skjuler godt, men som åpner seg for den som kan lytte. Og det er dette magiske øyeblikket da tonene slipper løs, som bærer denne flotte bildeboka."

En mektig opplevelse

"Boka uttrykker overfor unge lesere at det er lov å være sint, det er lov å slippe følelsene løs som slikkende tunger, og lufte dem ut av kroppens vinduer slik at roen kan falle som himmelsk korrekturlakk og gjøre det svarte lysere, klart og rent, som snøen omkring, i samhandling med andre eller i samspill med musikk. Lisa Aisatos illustrasjoner er som alltid en mektig opplevelse. Søkende, utfordrende og lekende med nyanser og skygger, de søker ro og er på flukt."

"Pianoet åpner Asks verden, og viser ham at det ikke trenger å være farlig utenfor hans opprinnelige komfortsone. Barneleseren vil merke at Ask er sint eller såret, og at dette får uttrykk gjennom pianoet. Kanskje det handler om følelser som Ask ikke kan sette ord på? Sorg over et oppbrudd? Kanskje handler det om musikkens styrke og magi? Om vinternattens stemninger? Det er en følelse der som ordene ikke når helt frem til. Det er den sterkeste kvaliteten ved denne fine boken."

"For andre gang har Gaute Heivoll og Lisa Aisato samarbeidet om en billedbok for barn, og i likhet med den forrige boken, Svalene under isen fra 2012, ligger det mye mellom linjene i Det svarte pianoet. […] Hvem Ask og mor har flyttet fra, og hvorfor, forblir et åpent spørsmål som fungerer utmerket. En voksen leser vil muligens lese samlivsbrudd inn mellom linjene, barn kan ha andre forklaringer. Her kan man dikte med. […] Portrettet av en liten gutts sinnstilstand er imponerende rikt på nyanser […] Det mest slående med Aisatos illustrasjoner, hennes signatur kan man kanskje si, er de enorme øynene til figurene. I Det svarte pianoet har både Ask og mor overdimensjonerte øyne, mens resten av ansiktene har normale proporsjoner. […] I likhet med Heivolls forholdsvis nakne tekst bruker hun få elementer til å visualisere et rikt følelsesregister. Hun evner å gi ensomhet, usikkerhet, redsler og sinne et visuelt uttrykk som finner gjenklang i denne anmelderen."