«Bernhard Ellefsen får plass til mye tenkning på liten plass når han sporer naturtapets avtrykk i bøkene som skrives underveis. [...] Invitasjonen inn i dette rommet som Ellefsens bok utgjør, bør ingen gå glipp av.»

«For meg gir 'Det som går tapt' støtet til en større streben etter dypere forståelse for forholdet mellom kultur og natur.»

«Bernhard Ellefsen [...] demonstrerer med denne boka hvilken framifrå veiviser han er til steder i litteraturen hvor mange av oss aldri har slått leir. Kanskje ingen åpenbaring for en som ferdes der, men så absolutt for alle oss andre.»

«Ellefsen snobber ikke. Han leser westernlitteratur, friluftslitteratur og lødigere bøker av for eksempel Kerstin Ekman og Helle Helle. Som ypperlig stifinner har han også funnet frem til de mer uveisomme steder i litteraturen, danske Theis Ørntoft er et ett eksempel. Derfor oppleves 'Det som går tapt' som en trygg los i litteraturens farvann.»

«Ellefsen mener at vi må revolusjonere tenkemåten og natursynet vårt for å klare å bremse det voldsomme naturtapet vi har satt i gang. Dette er altså ikke ei bok som meisler ut hvordan vi skal komme oss ut av uføret vi befinner oss i. Snarere er det erkjennelse Ellefsen er ute etter, og her lykkes han usedvanlig godt.»

«'Det som går tapt' viser [...] en imponerende bred lesning, kombinert med større rastløshet enn i debutboka. Ellefsen går i kapitlene hurtig inn og ut av tekster, slik at boka holder tempoet [...] jeg verdsetter at boka tar for seg såpass forskjellige forfattere som Rachel Carson, Mikkjel Fønhus, Lars Monsen, Fridtjof Nansen og Theis Ørntoft.»

«Ellefsen konsentrerer seg mest om litteraturens evne til å åpne perspektiver og gi erkjennelse, mindre om politiske kamper. Boka legger likevel et grunnlag ved å spørre: Hva er mulig å se?»

«Blir man en reddhare av å lese om naturtap? Ikke nødvendigvis. Ellefsen er en kritiker med evne og mot til å prøve ut egne standpunkter.»

«[...] et engasjerende essay av den eksistensialistiske sorten. Ikke bare fordi han skriver om hverdagslige situasjoner, men også fordi han oppfatter spørsmålet om vårt forhold til døden som det viktigste.»

«Er dette en bok jeg kan bruke til å tenke med? I aller høyeste grad. Jeg har tenkt, og snakket om, denne boka på måter og i et omfang jeg sjelden gjør med bøker jeg anmelder. Slik sett er det et svært vellykket litterært essay.»

«Ellefsen vil bruke litteratur å tenke med, og Imot døden stimulerer virkelig tanken. Ved å velge et klart, fryktsomt perspektiv og lese ut fra det, provoserer Ellefsen til tenkning både med og mot teksten. Et godt grep er fortellinger fra forfatterens nærmiljø i Østfold. Store felt med helleristninger bringer ham til bokas sentrale spørsmål: Hvordan forstå et menneskeliv?»

«[...] eit velskrivne og svært leseverdig essay som handlar om litteratur som nødvendig for å yte motstand mot døden. [...] Bernhard Ellefsen gir gode lesingar av tekstar som på ulikt vis handterer erfaringar av død og dødsangst [...] Ellefsen inviterer til samtale om noko vi sjeldan snakkar om.»

«[...] dødsangst forvandles til vital protest [...] Ellefsen fremstår som en i beste forstand begeistret litteraturleser og -formidler. [...] Når Ellefsen utfordrer døden handler det ikke om å besverge et hinsidig liv, hverken i form av sjelens udødelighet eller i form av slekt som følger slekters gang - men om større meningsfylde i livet før døden. [...] på alle måter oppkvikkende lesning!»