"Etter endt lesning føler jeg meg klokere, mer følsom, mangfoldiggjort."

"Reflektert og velskrevet om musikk og litteratur, og forholdet mellom dem."

"(...) og jeg tar meg selv i å ønske at Buene får i oppdrag å holde musikkforedrag i det norske skoleverket."

"Eivind Buenes nye roman oser av kjærlighet, musikalitet og dramatikk, fint modulert mellom heftig crescendo og dvelende decrescendo.(...) Buene er drivende god på språk og komposisjon, psykologi og situasjonsbeskrivelser, og han har et særlig blikk for det tragikomiske. (...) setningene er ladet med intensitet, personene er levende skildret, og de malende beskrivelsene av operaens dramaturgi, persongalleri og handlinger blir liggende som virkningsfulle overtoner i fortellingen."

" (...) en klangfylt tekst som oppleves som smidig og behagelig å lese, samtidig som den virker komponert ut fra helt andre prinsipper enn «spenningsoppbygning» og «karakterutvikling». Dette er med andre ord en roman utenfor allfarvei, men som likevel oppleves som et helstøpt verk.(...) Den melodramatiske (og lettere geriatriske) sluttscenen involverer virkelig store følelser slik ekte operaer skal gjøre, og avrunder på glimrende vis en helstøpt operaroman."

"Formbevisst: Forfattere som kommer til litteraturen fra musikken bringer selvtillit til sitt nye felt. (...) en fryd å lese (...) Dette kommer det sterke tekstkropper ut av, som våger mye komposisjonsmessig, uten å gi avkall på innholdet."

"Allsang er en presis historie, ført i et vakkert, forførende språk som aldri vipper over i klisjéene, selv om operakunsten hele tiden lener seg på kitsch, i alle fall i romanen. Språket er fritt for anstrengte snakkemåter eller forsøk på å forsere handlingen. Romanen er nøye komponert. Her er det ikke én scene for mye eller for lite og Eivind Buenes tålmodighet med å legge ut vendingene, er imponerende. (…) Når Allsang slutter elegant i et kjent bibelsk motiv, nemlig fornektelsen, er jeg en lykkelig leser. Midt i en førjulstid med Chris Rea på radioen og kommersielt mas, er romanen en rensende affære som ikke jukser, som ikke bruker billige triks. Den er en roman som våger å bidra til forståelsen av den kunsten den forteller om."

"(…) en usedvanlig stilsikker og fengslende roman, skrevet med en språksans som bringer fram musikken i hver eneste setning."

"Karakter og språk henger godt sammen i prosadelene av romanen. Buenes styrke ligger i ordforrådet og variasjonen. Musikkuttrykkene gir et språklig løft i måten Buene bruker dem på."

Sterk debutroman om mennesker i musikkens vold og musikkens overveldende betydning i menneskenes liv! (...) Buenes enmannsorkester imponerer. Han skriver utrolig godt, refleksjonsnivået er høyt, og de mange referansene til komponisters liv og verk veves fint inn i de situasjoner og livsforhold hovedpersonene står i. Dette er ikke personer som står stille; musikken beveger dem, og forfatteren dirigerer dem med sikker hånd fram til avslutningssatsen (...) en seier for musikken og musikkopplevelsens kraft som toneangivende matrix, i bokstavelig forstand!

"Kjærleik, død og lyst – grensene mellom det geniale og galskap – kunstnarambisjonar – boka boblar over av tema – og det heile er presentert med ei språkkjensle det berre er å bøye seg i støvet for. ”Enmannsorkester” er ein gjennomført, sabla god roman."

"Meget vellykket debutroman hvor klassisk musikk spille den egentlige hovedrollen (...) en overbevisende finstemt debut (...)"

"Buene skriver så godt, og boken er så åpenbart gjennomarbeidet, at det er vanskelig å tro at særlig mye er overlatt til tilfeldighetene her (...) Noen avsnitt og episoder er simpelthen uvanlig godt skrevet, der forfatteren legger til akkurat riktig mengde med informasjon for å oppnå den ønskede effekten."

"Komponist Eivind Buene lar musikk spille hovedrollen i sin første roman «Enmanns-orkester». Resultatet er originalt og leseverdig."

”Omgangen med og gjennomgangen av Schuberts ”Vinterreise” og Alban Bergs fiolinkonsert er rett og slett fengslande (…) Slikt er sjeldan lesing (…) finalen er imponerande og formidabel (…) Buene er rett og slett god på det som ein gjerne tenkjer som dei vanskelegaste sidene ved ein roman, nemleg det å få tematikkane til å svinge mellom linene og det å kome i mål på ein skikkeleg måte.”

”I Enmannsorkester maktar Eivind Buene å setje om musikk til litteratur slik at det framstår som musikk att (...) når denne romanen er god, er det sjølvsagt ikkje fordi gehøret først og fremst er musikalsk, men litterært (…) ein forrykande romanutgang, der liv, død, musikk og seksualitet smeltar i hop på ein så overtydande måte at ein sit svimmel att (…) Buene har ei både vital og omsorgsfull forteljarstemme. Det er noko tunströmsk over måten han er glad i personane sine på.”

”Modig og intelligent debutroman om det almenmenneskelige i stor europæisk musik (...) Bogen er form-gennemtænkt og damper af intelligente betragtninger om – og følelser for – kompositionsmusik (...) en smuk appetitvækker for den europæisk-klassiske musik (...) Bogen anbefales på det varmeste for folk der holder af skønlitteratur, form, "Winterreise" og Alban Berg.”

"Buene beskriver musikken godt, og disse beskrivelsene bør være nok til å få mange lesere til å springe til platebutikken (...) Språket er musikalsk og presist. Buene skriver godt og beskriver med gode og av og til overraskende blikk (...) Gradvis bygger den seg opp som et langsomt crescendo, og selve finalen er svært god. Teksten bølger, den er i ett pust, alt blander seg i hverandre. Det er skjerpende og fint å lese. Så vi hører gjerne mer."

"Musikalsk og innsiktsfullt fra svært formsikker debutant."

”Romanen er gjennomsyret av musikalske referanser. Buene har en åpenbar innsikt og dyp kjærlighet til den klassiske musikken.”

"Musikalsk og sanselig debut om livet, kunsten, lysten og døden (...) Buene målbærer et vakkert, rytmisk og musikalsk språk, holder et høyt refleksjonsnivå, serverer oss ting til ettertanke om alle de store temaene i kunsten, og til slutt, som i et musikkverk, lar de fem stemmene slippes løs i et formidabelt kryssklippet crescendo, en grande finale som man ikke kan unngå å la seg imponere av (...)"