«Det er en glede å utsette seg for det rike og litt rare bildespråket til Ruset, og dessuten hans fortreffelige evne til å overraske med plutselige, potente vendinger, som gir sprett i en tematikk som kunne vært mange ganger ømmere enn Ruset tillater den å være. Den unndragelsen setter jeg pris på. (...) Stjålet venn er enda en bekreftelse på Rusets glimrende dikterevner, og et skjønt lite vitne om sorgen som modnet, men som ennå er der.»

«(...) et uvurderlig bidrag til sorglitteraturen. Men mer enn det er dette en form for poesi jeg hadde glemt at jeg savna, med et assosiativt og formsikkert språk som åpner for innlevelse. Tross det private utgangspunktet, demonstrerer Ruset poesiens unike fellesskap.»

«Endre Rusets diktsamling er tileigna ein ven som har valt å ta livet av seg. Det er, uvanleg nok, ikkje eit stykke pårørandelitteratur som dryp av sorg, anger og undring. I staden er det, overraskande, ei eksperimentell, modernistisk diktsamling. (...) Som manifestering av sorga i si mest ugripelege form, når ho ikkje lenger står heilt klar føre oss, er denne diktsamlinga interessant både som menneskeleg dokument og som kunstnarleg prosjekt. For det er altså mogleg å skriva eksperimentell lyrikk som samstundes rører oss, og rører ved vårt inste menneskelege vesen.»

«Sjøl om diktsamlinga handler om sorg, handler den om mye annet også – og denne motsetninga er i seg sjøl en forenkling. Den er både tinglig og abstrakt, liten og stor. Sorgen dras i enkelte linjer fram i lyset, og andre steder aner vi den bare i sidesynet et sted. (…) Jeg hadde glemt at jeg savna å lese denne formen for poesi. Stedvis minner det meg om aspekter ved Charles Bukowski, William Carlos Williams og Raymond Carver – alle lyrikere hvor diktene har satt visuelle spor i meg.»

«En uhyre sterk diktbok om Utøya-tragedien. Den kommer bare til å vokse i betydning.»

«Endre Ruset og Harry Man skriv rik poesi om eit norsk traume (...) Eg har sans for den forsiktige, tilbakehaldne, men likevel klåre språkbruken, nett som om poetane veit at i dette høvet kan dei få alle til å gråte, men dei vil ikkje gje seg inn på den vegen, snarare halde fast det som er så vanskeleg å ta og halde i, fråværet.»

«19,5 i stil, full av lekre nedslag og referanser (...) helt oppe på siden av Thorvald Steens Vekten av snøkrystaller i vår ellers skrinne skihopplitteratur. Det er plass til flere i den snøkanonen. (...) Boka har lekre detaljer i en Flamme-utgivelse som er gjennomarbeidet, helt fra bruk fra røde prikker, snøkrystaller mellom diktene og omslagsfargene (...) Kolofonen bakerst i boka er også en liten godbit signert designer Aslak Gurholt i Yokoland.»

«Endre Ruset har skrive ei god og sjarmerande bok som krinsar rundt skihopparen Noriaki Kaisai. (...) Det er sjølvsagt ikkje skihopparen Noriaki som gjer desse dikta, det er poeten Endre Rusets suverene handtering av språket i det strame formatet.»

«... fornøyeleg lesing. Godt funne på, godt gjennomført. Og definitivt noko ein kan gje i gåve til «alle idrettsinteresserte og venner av norsk hoppsport», som Arne Scheie ville uttrykt det.»