Gine Cornelia Pedersen skriv med snerten presisjon om manglande sjølvtillit. (...) Gine Cornelia Pedersen (f. 1986) debuterte i 2013 med romanen
Null, og i tråd med innleiinga til denne meldinga fekk ho Tarjei Vesaas' debutantpris og blei dermed vist stor tillit frå det litterære miljøet her til lands. Sidan debuten har ho gitt ut enda to romanar, og i desse dagar er ho ute med Åtte, ei novellesamling som består av nettopp åtte noveller. Alt tyder på at ho er i ferd med å posisjonere seg i samtidslitteraturen. (...) Pedersens ironiske distanse avslører overflatiske, sjølvopptatte og glansa liv utan substans og innhald utover klede, sminke, mat og kva det måtte vere. Dei er fanga i ei nettverd der den sosiale angsten blir kompensert med draumar, hemn mot mobbarar frå barneskolen, private diagnostiseringar, pinlege sjølvutleveringar, svada og flosklar som viser at tomme tønner ramlar mest: «Jeg er så glad for at jeg er kommet til et sted i livet mitt der jeg er blitt så rolig og trygg i meg selv at jeg kan være en lykt i mørket for andre.» Ho som skriv dette, er knapt tjue år.
GEVINSTEN
Gine Cornelia Pedersen tematiserer outsideren i desse novellene, presist og avslørande, slik ho gjer det i «Forfatterens store ønske» der ho gir eit nærbilde av ein feira krimforfattar som aldri slepp inn i den litterære varmen. Denne livsløgna om eigen stordom finn ein også i «Kunsten å lide».
Den store gevinsten i Åtte vil eg likevel redusere til fire: opningsnovella «En prøvelse for Reidun Østby» om eit utstøytt Jehovas Vitne som prøver å finne nytt fotfeste, vidare «Gullkalven», om bloggaren Irene Aurora Høst, som eigentleg heiter Ingunn Bjørkli, enda vidare «Influensa», om det heilt tanketomme, og til slutt «Forfatterens store ønske», som altså viser at å skrive krim aldri opnar dørene inn til parnasset.
Tarjei Vesaas' debutantpris er 60 år i 2024. Mange av dei største i samtidslitteraturen har fått prisen, og i det selskapet trur eg at Gine Cornelia Pedersen også vil finne sin plass.
Oddmund Hagen, Dag og TidÅtte