Debatten tilspisser seg. Ikke minst derfor er Synne Sun Løes' bok en nyttig analyse fra et riktig ståsted. Velskrevet og vittig er den også. ... Den koreanske hevnkunsten hun deler med leseren er en tankevekkende bonus i en viktig bok.

Synne Sun Løes har skrevet et befriende avslappet langessay om identitet, rasisme og adopsjon. ... Å bygge sin egen identitet kan innebære at man blir bevisst på og legger vekk indre og ytre krav man stiller til seg selv. Kanskje det finnes andre yrker enn lege og advokat, kan et innvandrerbarn brått tenke. Det er en gave, en gave Løes har lyst til å gi til andre i hennes situasjon. Selv om innsikten hverken er banebrytende eller original, kan den trolig treffe mange, adopterte eller ei.

Som utanlandsadoptert har eg kjend meg annleis heile livet. Når eg les boka til Løes, så brenn det inni meg. Eg føler boka er så viktig og riktig akkurat no. For den hjelpte i alle fall meg til å lære meir om meg sjølv.

Beskrivelsene av møtet med de biologiske foreldrene er noe av det best skrevne og såreste i Ingen kan spytte på et smilende ansikt. De tapte årene er til å ta og føle på i Løes’ språk. ... Blant de sterkeste tekstene er den som tar for seg de kroppslige plagene som kan følge med en adopsjon. Synne Sun Løes og mange andre adopterte lider av en rekke kroniske helseplager det er vanskelig å diagnostisere konkret.

«Ingen kan spytte på et smilende ansikt» er talende også for den holdningen hun selv har hatt til livet, skriver forfatteren. Synne Sun Løes karikerer og bruker humor på egen bekostning som «en sentral overlevelsesteknikk». Leseren får en kostelig introduksjon til koreansk hevnkunst.

Løes perspektiver utfordrer majoritets­befolkningen til å se med nye briller på sin egen selvfølgelige posisjon.

"Glimrende ungdomsroman om to tenåringsjenter som sliter med livet og døden (...) man merker snart at Løes har full kontroll på persontegning og virkemidler (...) Forfatteren treffer godt med språket til de to jentene. Johanne og Jenny blir levende skikkelser som griper oss. Og den fine, fordypende utvekslingen dem imellom folder seg ut i all sin sårhet, visdom, enkelhet og dybde. Ikke lite dyktig gjort!"

"(...) en brevroman som er gripende i all sin enkelhet (...) Boken blir kunstferdig fordi Løes bruker formen til å speile tematikken (...) Synne Sun Løes har mestret å gi språk til en tilstand på grensen mellom livet og døden. Her hvor spørsmålene er helt akutte og svarene ikke finnes."

"Hjerteskjærende realisme i brevroman om dødsdom og livsdom (...) Løes har klart den risikofylte litterære utfordringen det er å balansere den groteske motsetningen mellom de to. Den ene dømt til døden, den andre dømt til å leve."

«Tilstrekkelig vakkert» er en interessant roman uten øvre aldersgrense (...) En enkel og sterk brevroman."

"Språket er både brutalt, direkte og poetisk. Hun lager ekte mennesker og mørk humor av dødsens alvorlig tematikk (...) De to delene bindes noe overraskende sammen på en vellykket måte. Tilstrekkelig vakkert er en god, vakker og brutal bok."

"Dette er en sterk og vakker - mer enn tilstrekkelig vakker - ungdomsroman."

”Den er lettlest, men etterlater seg et dypt inntrykk. Dette er en bok både unge og voksne bør lese. For det er en betydningsfull bok!”

”(…) noe av styrken ved romanen er da også at den evner å utfordre og utvide en del vanlige forestillinger om døden.”

”Synne Sun Løes har rukket å utgi tre ungdomsbøker og en barneantologi, og å bli en anerkjent ordkunstner (…) De som har fulgt Løes’ forfatterskap blir nok ikke skuffet over Tilstrekkelig vakkert. Den beskriver ulike sider ved døden på en rå måte, og man blir plutselig klar over forskjellen på å kunne velge mellom liv og død – og det å ikke kunne gjøre det.”

"Sterk og god. En voksen ungdomsbok. Definitivt velskrevet og klok."

"Synne Sun Løes har noe å melde. Å spise blomster til frokost er skrevet av en spennende språkkunstner. Anbefales! "