«Novelledebut som viser skinnende øyeblikk av fortellerkunst.»

«Tonen som settes er en slags tilbaketrukket melankoli (...) Østby har et stødig anslag og er ingen famlende debutant.»

«Som en innledende ros til forfatteren kommer en bekreftelse på at disse tekstene framstår som skjønnlitteratur: Her er en utsøkt bruk av litterære virkemidler, språkbilder, assosiasjoner, ledemotiv. I de beste tekstene viser hun at 'less is more' (...) Ylva Østby spås en skjønnlitterær framtid.»

" Å dykke etter sjøhester er en unik bok om hukommelsen (…) forsknings- og vitenskapsformidling med vidd og overskudd.»

Fra første side merkes det at søstrene Østby har et godt grep om stoffet, faglig som litterært. Teksten veksler uanstrengt mellom faktaformidling, intervjuer og reportasjestoff. Pasienthistoriene (som er obligatoriske i bøker om nevrologi) formidles levende og med en grad av empati for de tragiske skjebnene jeg ellers kan savne i slik litteratur. Som leser verdsetter jeg sakprosa som setter sitt tema i en større kontekst. Dette lykkes forfatterne godt med når de blant annet knytter hukommelsesforskning til Utøya-massakren og Birgitte Tengs-saken. Historien om hvordan sistnevnte sak forandret norsk politipraksis er alene nok for meg til å oppfordre: Gå og les!