«[...] et medrivende litterært verk som på samme tid både er en diskusjons- og en spenningsroman [...]»«I sin debutroman har Kristin Buvik Sivertsen (1986) fra første ferd stålkontroll over den stilreine og gjennomførte konstruksjonen som 'Omsorg' er. »«Kirsten Buvik Sivertsen har heller ikke fasiten, men hun formidler mange urovekkende innfallsvinkler: Bare smak på antydningen om at både rasisme og offentlig omsorg handler om kontroll, og sånn sett begge er deler av et sivilisasjonsprosjekt. I alle fall har debutanten ved å la den magre teksten tale for seg, skapt en elegant, både intellektuelt og emosjonelt vedkommende roman, reflektert konsipert og gjennomført. Og det er jo ikke sikkert at bedreviterne alltid vet best.»

En ung, høygravid politibetjent undersøker et dødsfall og en voldtektsanmeldelse ved et omsorgsboligkompleks for mennesker med ulike psykiske lidelser, og boka er i stor grad fortalt gjennom transkriberte avhør med beboere og ansatte. En slik innsirkling av en hendelse og et sosialt miljø kunne man tenke seg at plasserte romanen i krimsjangeren, men i « Omsorg» er det selve tematikken som har hovedrollen, ikke persongalleriet eller hva som er skjedd.

«En vernepleier spør seg hva som kreves av den som gir omsorg: Kjærligheten, hvis den finnes, ligger i arbeidsoppgavene han utfører, personlig føler han ingen omsorg for brukerne: 'Jeg prøver å si til meg selv at det er det som er min rolle. At det er nok.' En beboer hevder at han blir usynlig om natten, da går han på besøk til de andre i omsorgsboligen, iblant tar han på dem. 'Alle trenger at noen stryker dem litt på ryggen innimellom.' Psykiateren kan foreskrive vanedannende midler og tiltak, det er omsorg.Her setter Omsorg i gang så mange tanker at jeg glemmer å skrive hvor god boken er.» «At Sivertsen legger opp undersøkelsen av offentlig omsorg som en kriminalroman, virker uansett helt på sin plass: For blant de gale, dem ingen fester lit til, blir jakten på sannheten ekstra viktig. Lov og dom fremstår etter hvert som et etterlengtet alternativ til all denne den halvhjertede diagnostiseringen, den omsorgsfulle dullingen og ettergivenheten som aldri hører ordentlig etter.»