"Håland har tidligere gitt ut tre diktbøker. Dette er hans første prosabok. Men det er prosa med mye poesi i. Og mye natur. Livets forgjengelighet, naturens forråtnelse, havets uendelighet, alt dette er med på å gjøre boka vakker, tross det stygge. Han skriver likefrem, sanselig, nært. Denne boka får meg til å assosiere til den franske forfatterkometen Eduard Louis."

"Overgangen til romanformen kler Håland godt. Der diktsamlingene lar praten flyte og kunne vært strammet inn, har Gro igjen en mer intens – og faktisk mer poetisk – konsentrasjon. I både dialogene og beskrivelsene skriver Håland imponerende troverdig og erfaringsnært, og kortformen gir fortellingen et effektivt og dramatisk driv."

"Han besitter en poetisk grunntone i språket som forbløffer og fascinerer leseren. I perioder er romanen som et stykke naturlyrikk. Det minner om Tarjei Vesaas."

"Det er noen nydelige språklige og tankemessige overraskelser i boka (...) undertegnede hadde stor glede av å lese denne boka."

"Atle Håland er ikke noe mindre enn en ny og ganske sensasjonell stemme i den sørlandske og norske litteraturen."

"Atle Håland skriver først og fremst om et kjærlig forhold mellom to unge gutter. Og det gjør han på en måte som gjør inntrykk, som berører og som gir noen språklige lykkestunder og noen nedturer. Endelig har Sørlandet og Kristiansand fått sin parallell til Ståle Huse som med sine to romaner har blottlagt hvor vanskelig det fremdeles er å få et lykkelig homoliv i dette landet."