«Line Nyborg skriv fengslande om det tilsynelatande hendingslause tilværet. (...) ho har ein heilt eigen evne - også i denne romanen - til å få det tilsynelatande trivielle til å stå fram som det viktigaste ein nokon gong har lese. Det store i det vesle, heiter det, og har sjølvsagt med den litterære presisjonen å gjere. Dynamikk og driv.»

«Det andre barnet skildrer ulike typer ensomhet. Følelsen av å være aleine kan være sterk både med og uten andre tett på seg. Men det viktigste boka gjør er å gi et innblikk i bakenforliggende strukturer, de som gjør at voksne kan la sin egen tilkortkommenhet og frustrasjon gå utover de svakeste i samfunnet.»

Line Nyborg har skrive ein sterk roman om å kjenna seg utilstrekkeleg i kvardagssituasjonen. (...) Det andre barnet er ein god roman som det må ha vore vondt å skriva, for Line Nyborg er konsekvent og kompromisslaus, og går ikkje utanom det vanskelege. Boka har dessutan mange bipersonar som ho får fullt liv i med eit par setningar, det er godt gjort og vitnar om eit uvanleg talent.

For Agnes går hennes hverdag og dramaet i nabolaget etter hvert sammen i et stilledirrende drama fra virkeligheten. Underteksten handler om mangel på tilhørighet, om å gjøre feil valg, og ikke følge magefølelse og intuisjon.
Line Nyborg har igjen skrevet et godt kvinneportrett der hun fortsetter å gi en litterær stemme til de stemmeløse.

"Det som gjør romanen leseverdig og god, er den impresjonistiske jeg-tonen som Line Nyborg har funnet. Den inngir etter min vurdering betydelig troverdighet. Jeg tror på den fremmedfølelsen og den sårbarheten som jeg-stemmen uttrykker."

"I korte, fragmentariske og episodiske impresjoner registrerer elleveåringen oppvakt, følsomt og detaljmettet sine omgivelser, familielivet og forholdet mellom de voksne.(...) et finstemt barneportrett, en sanselig og leseverdig opplevelse. "

"Forfatterens innlevelse i barnesinnet, barnets følsomhet og "ulogiske" tankesprang, er imponerende sett og uttrykt. Alt er skuet med Elins øyne, og den impresjonistiske jeg-fortellingen med dirrende billedbruk formelig drar leseren med seg."

"Men i takt med skiftende årstider modnes Elins blikk, og bildet nyanseres. Denne vridingen, i Elin og historien, er elegant og fint gjort. Bare mamma som er Gud er en jordnær, varm og vond debutroman om to livstrøtte voksne. Og i klem mellom dem: Et bekymret barn."

"Det har blitt en personlig, tett, var og skarpskåret jeg-roman.(...) Språklig og kompositorisk fungerer romanen svært godt. Jeg har tro på denne debutanten."

"Som barndomsminnekatalysator fungerte boka også veldig fint. Jeg er født samme år som forfatteren, og det var mange situasjoner og stemninger jeg kjente meg igjen i. Nyborg er flink til å beskrive følelser uten at det blir for påtrengende eller for overtydelig. "

"Det er bare én ting å si om denne boka, og det er at den må leses. Jeg håper forfatteren skriver mer i fremtiden, for hun har en helt egen stemme."