"Diktene er lavmælte og jordnære med leken livsvisdom. [...] Diktene viser at magien ligger i de små tingene, som løftes frem gjennom en særegen form for rim og rytme. [...] Det er poetisk, nøkternt og humoristisk på samme tid, der det ene virkemiddelet forsterker det andre. [...] Diktene kommuniserer til en voksen leser gjennom humor, kløkt, referanser og livsvisdom. Samtidig er formen så leken, i både rim og rytme, at dette alene vil vekke begeistring hos et barn. Gjennom sin ordlek viser Rebolledo Pedersen en frodig og barnlig form for musikalitet, der diktene kan minne om regler. I likhet med forgjengere som Inger Hagerup og André Bjerke skaper han en fengende rytmikk som innbyr til å lære seg strofene utenat. [...] De rene billedflatene til Duzakin kommuniserer godt med de enkle tekstene til Rebolledo Pedersen. [...] en gjennomført og innholdsrik bok."

"Diktene utmerker seg med sin kreative ordlek som vil kunne ha en særdeles god språkutviklende og språkstimulerende effekt. [...] Man må være en dreven språkbruker for å kunne leke så gjennomført kreativt og variert med språket. [...] Duzakins illustrasjoner styrker kvaliteten på samlingen, og fremhever det filosofiske og drømmende. Vekslingen mellom de lyse og duse og de mørke oppslagene danner stemningsfulle kontraster, og Duzakin utvider og parerer Pedersens ordspill"

"Sprelsk, vennlig og herlig [...] Den framstår som en dramatisk skjebnesang, en slags flerstemt Fado, om kampen for tilværelsen. [...] Fortellingen er vittig, med mye rimlek og ordspill. Men boka er også en øm hilsen til den meksikanske nasjonalhelten Zapata, til fortidens revolusjonære sangere, og til mennesker i voldelige regimer. [...] Denne gangen imponerer hun [Lilian Brøgger] med fargesprakende tegninger fulle av bevegelse og følelser [...] Kaktuser og sombrero, rød ørkenhimmel og sort natt. Alt er en opplevelse i Brøggers strek. [...] Rebolledo Pedersen og Brøgger er to fortellere som står usedvanlig fint sammen. [...] "Brødrene Zapata" er en fin blanding av tøys og alvor. Et frodig eventyr på liv og død."

"Brødrene Zapata er et usedvanlig vellykket samarbeid mellom dikteren Torgeir Rebolledo Pedersen og den minst like dyktige illustratøren Lilian Brøgger […] en stor og gjennomarbeidet bok, ja nesten som en ganske tykk tegneserieroman […] Det skapes en dybtloddende psykologisk fortelling om savn, tvil, offervilje og tro som de fleste av oss vil kunne kjenne igjen. […] Her er et utrolig arsenal av fantasifulle dyr og mennesker som blir karikert på en svært treffende måte. […] Lilians evne til å skape troverdige scener er forbløffende. Derfor kan hun tillate seg også å skape grusomme scener. De følger som en nødvendighet av selve fortellingen […] Torgeirs tekst er underfundig, morsom og tidvis ganske rå."

"Teksten er skrevet på rim, med remser av verslinjer plassert på gjennomillustrerte oppslag. Tanken går først til André Bjerkes barnerim, men etter hvert ser vi at Rebolledo Pedersen ikke vil la seg binde av faste enderim, ei heller av en bestemt målgruppe […] Rundt disse strofene har illustratør Lilian Brøgger virkelig fått leke seg med sine ekspressive tusjtegninger. Hun zoomer inn og ut, fra påtrengende nærbilder til små detaljer. […] På viktige steder i boken er den svarte katten Hvitebart nødt til å forholde seg til viktige menneskelige problemstillinger. Det er vakker poesi når han prøver å forstå brorens død, og det dirrer i sluttmoralen, når han oppsummerer sin egen skjebne […] Til slutt handler boken om en katt som opplever triste dødsfall i sin nærmeste familie, som må bryte opp for selv å overleve, og som må ta moralske valg underveis. Tematikken er ikke nødvendigvis barnestoff, men kan naturligvis bli det, med noe innsats fra en velvillig formidler. Flere steder er døden snedig skildret, og det er vel i dette temaet fordypningspotensialet ligger nærmest."

"Torgeir Rebolledo Pedersen er dikter, poet, kjent for sitt ofte humoristiske og dypt alvorlige språk. Han tumler med ordene, leker seg med meninger, setter sammen og trekker fra, og finner nye sammensetninger og betydninger av kjente ord og utsagn. I denne boka er layout og design enkel, stilren og sober, men med et oppkomme av lekenhet i fortellingen om lille Bæibi [...] Forfatter eller forlag har valgt veteranen Per Dybvig til denne sprellende og alvorlige fortellingen [...] i denne boka demper han villskap og karikatur, her er han lyrisk og følsom. [...] Dyrene i skogen er Dybvigsk rufsete og hårete, som de skal være, og skog, eng, busk og kratt er blyantlette og lyriske, iblant markerte og grovt impresjonistiske og, faktisk, svært vakre. I det hele, en mystisk, lyrisk og spennende billedbok av et nytt radarpar, en ønsker seg mer av dette."

"[...] et varmt barnebokdiktsamarbeid mellom lyriker Torgeir Rebolledo Pedersen og illustratør Per Dybvig. Unger trenger dikt, og Dybvigs tegninger er rå og nydelig gale."

"En morsom poet og en enda morsommere tegner finner tonen i ei barnebok om et sort får som ikke vil bli lår. (…) Torgeir Rebolledo Pedersens andre barnebok viser en dreven forfatter som ikke bare drøfter dyrenes vilkår. Han hilser også til kjente eventyr, leker med språket, rimer, og introduserer ulne begreper fra voksenverden for barna, som «livets skole» og «sort får». Tegner Per Dybvigs rufsete strek er kjent fra mange barnebøker og akkompagnerer teksten på utmerket vis. I en fri og energisk tegnestil forteller han historien på sin måte. Illustrasjonene; penn- og blyanttegninger i sort-hvitt, tidvis med talende fargesetting, går i dialog med teksten, men underkaster seg ikke. (…) Illustrasjonene, særlig det oppmerksomme oppsynet på sauene, morer stort. Dynamikken mellom tekst og bilde er spesielt god. De spiller sammen på en konstruktiv, ofte uroskapende måte."

"I denne bildeboken lar man seg først fascinere av de spenstige tegningene til Per Dybvig og de tøysete, poetiske dialogene til Torgeir Rebolledo Pedersen. Først ved nærmere ettersyn trer en dypere, mer ubehagelig allegori frem. (…) Storparten av boken er viet en filosofisk samtale mellom hund og mann, en dialog som er både tøysete og dypsindig. Rebolledo Pedersen er kjent som en dreven og leken poet, her boltrer han seg i innrim og enderim, ymse mer eller mindre hvasse ordspill, samt sitater fra Wergeland så vel som Shakespeare. Under alle de lærde ordspilloppene aner vi et mer alvorlig tema, nemlig en kritikk av dyreverdens versjon av klassesamfunnet, der det lanseres en ganske drastisk løsning. (…) Spesielt synes jeg tegningene er ypperlige. Per Dybvig har i mange år vært bildebokredaktørenes favoritt, og det er ikke uten grunn. Han har et notorisk ekspressivt, rufsete uttrykk, denne gang med blyanter og fargeblyanter på papir, en tegnestil som er bortimot antitesen til mye av dagens Mac-genererte illustrasjoner. Dette er definitivt tegninger som er berørt av menneskehender. Få kan tegne dyr som er i nærheten av på være så dyriske som Dybvigs, og menneskene i disse tegningene har også en del trinn igjen å gå på evolusjonsstigen. Ulven er veritabelt monster, en siklende tanngard under onde, tomme øyne."

"Lammet som ikke ville bli lår er gjennomillustrert av Per Dybvig. Det tilnærmede liggende A4-formatet passer meget godt og gir muligheter for lange, visuelle hendelsesforløp. Dybvig løser oppgaven meget godt. Streken er usedvanlig leken og humoristisk, og gjennom brokker av handlinger makter han å skape den store historien. Fortegninger og fantasifulle påfunn og innfall gjør at leseren kaster seg over detaljene, for stadig å oppdage nye, morsomme ting. Streken er leken og rask, men klarer tilnærmelsesvis å karakterisere hver eneste av de 66 sauene. (…) høy kunstnerisk kvalitet. (…) Jeg er imponert over de mange, dristige barnebøkene som utgis av Cappelen Damm."