Her er det først og fremst den elegante språkkunstneren og innlevende psykologen Rannveig Leite Molven som imponerer.

"Molven skriver godt og innsiktsfullt om den altomfattende utmattelsen som følger i kjølvannet av tragedien, om følelsen av å skulle bevege seg videre i en nedbrutt kropp."

"(...) den intense smerten og sorgen som hovedpersonen påstår hun ikke makter å fange verbalt, den speiler seg like fullt i det språklige uttrykket,i en panisk pulserende syntaks, i poetisk pregnante formuleringer, i sanseglimt som åpner for varme og savn og lengsel, i hallusinatoriske drømmer og fantasier som ikke gir henne fred. Det er oftest stillferdig, stilsikkert, sensuelt gjort."

"... denne vesle boka er formfullendt."

"Romandebutant med overtydande språkføring. (...) Og nett den språklege handteringa imponerer i denne debutromanen. Det kunne lett ha fått ein hol klang med dei langsame framog tilbakeskodande setningane. Men språket har, trass i at det iblant kan verke utmattande, ein presisjon, klarleik og eit eksistensielt alvor som gjer romanen fascinerande. Fordi eg sporar ein vilje til noko anna enn å skrive den vanlege romankonsumprosaen, skal det bli spennande å følgje forfattaren Rannveig Leite Molven.